Kvääninuoret – Kvenungdommen deltok denne måneden på møte med det nye likestillings- og diskrimineringsombudet Bjørn-Erik Thon i Oslo. Her fikk vi møte flere av representantene fra de andre nasjonale minoritetene i Norge, og ikke minst diskutert hvilke utfordringer vi møter i hverdagen som ung minoritet i Norge.
Kvenungdommen har lenge hatt et ønske om å øke kontakten med ungdomsorganisasjoner og representanter fra de andre nasjonale minoritetene. Slike møter skaper en god arena for å starte denne samtalen mellom oss, og ikke minst en arena hvor det er trygt for unge i de nasjonale minoritetene å dele sine erfaringer og utfordringer med ombudet. Våre kulturer har til tider store forskjeller, men den politiske situasjonen vi lever i har mange likehetstrekk. Vi er alle i en situasjon hvor mangel på kunnskap, og ikke minst mangel på gode og pålitelige informasjonskilder skaper problemer for oss i hverdagen.
På møtet la nestleder Kristine og varamedlem Henrik fram noen av utfordringene vi møter i hverdagen, men også på et strukturelt nivå. Grovt sett kan man dele de inn i tre kategorier: Mangel på kunnskap, mangel på infrastruktur, og en generell motvilje mot det kvenske.
Det er vanskelig for mange kvener å vise fram sin identitet med stolthet i dag, og i mange tilfeller er det enklere å holde sin identitet skjult. Om man velger å snakke om sin identitet havner man gjerne i en forventet rolle som både historiker, representant og lingvist. Man må ha full kunnskap om hvem og hva kvener er, hvorfor vi defineres som et eget folk, og om hvorvidt språket vårt er en finsk dialekt eller et eget språk (som det også har status som).
Fornorskningspolitikken har forårsaket store brudd i kunnskapsformidlingen mellom generasjonene, som har skapt problemer for oss unge i dag. Ønsker man å søke kunnskap om vårt folk og vår kultur er det en høy terskel for å finne den. Bor man nordpå har man kanskje slekt eller naboer å spørre, men bor man sør i landet finnes det få alternativer til å finne riktig informasjon.
Midt i alt dette sees man ofte på som en representant for hele det kvenske folket. Sier man dette høyt møtes det ofte med tvil og mistenksomhet. Hvor mye kven er du? Kan du virkelig kalle deg det? Denne tvilen og mistenksomheten kan være noe som blir rettet mot en, så vel som noe man retter inn mot seg selv.
Det er mye å bære som en ung kven i søken etter egen identitet.
Heller enn å være redd for å fremstå som kunnskapsløs eller en dårlig representant for det kvenske, blir det dessverre ofte lettere å la være. Dette henger tett sammen med det andre punktet, nemlig mangel på infrastruktur. Over hele linja er det problem med manglende ressurser for revitalisering av kulturen og undervisning av språk.
Helt fra barnehage opp til høyere utdanning sitter lærerne selv å lager egne skoleressurser til kvenskundervisning fordi det finnes svært få skolebøker, lite litteratur og ressurser. Selv i de områdene med lovfestet morsmålsundervisning i kvensk og finsk, sliter man med å finne folk til å undervise det. Her havner man i en uheldig spiral, hvor man ikke får undervist kvensk grunnet mangel på lærere som er komfortabel med å undervise om det, samtidig som man ikke får tettet lærergapet grunnet mangel på folk som har fått undervisning i språket.
Mellom 2014 og 2019 gjennomførte Kvenungdommen et prøveprosjekt med kvääniluusit – kvenske loser, som ligner de eksisterende ordningene med jødiske og samiske veivisere. Pilotprosjektet konkluderte med at det er et stort behov for formidling av kvenske språk og kultur i skoleverket, men at ansvaret for å møte og dekke samfunnets behov ikke kan ligge på ungdommen selv. Det ender kun med utbrent kvenungdom.
Les rapporten fra kvääniluusitprosjektet her.
Dessverre speiler dette seg i resten av samfunnet også. Kunnskapen om kvener og det kvenske språket er liten. I lærebøkene omtales vi tilnærmet ikke, og der hvor vi gjør det, er det gjerne i en forbigående setting, gruppert sammen med de andre nasjonale minoritetene (rom, romani, skogfinner, jøder og oss). Måten vi blir skrevet om gir ofte et inntrykk av at vi er noe som en gang eksisterte, og ikke som noen som fremdeles eksisterer. Noe vi i aller høyeste grad gjør. Med denne kunnskapsmangelen ser vi på bekymringer for hvordan fremtidens ledere og politikere skal ta de rette valgene for oss, både nå og i fremtiden.
Den reelle dybden av disse problemene blir særlig tydelig i møte med storsamfunnet. Vi møter en generell motvilje både i det offentlige og private. Som nevnt tidligere er kampen om undervisning i kvensk en stadig oppoverbakke. Universitetet i Tromsø (UiT) har offisielt et tilbud om kvensk utdanning, som de ofte skryter av, men som ikke fungerer i praksis. De tar nemlig ikke opp studenter, og flere unge kvener med planen klar må vente nok et skoleår før de kan studere det de egentlig ønsker.
Lengre sør møter kvener også på motvilje. I Bergen ble det tidligere i år foreslått å innlemme kvenfolkets dag og den internasjonale romanidagen i kommunens flaggregelverk. Deres flaggregelverk inneholder allerede dager som ikke er offisielle flaggdager i Norge, deriblant de svenske, finske og islandske nasjonaldagene, samt Danmarks grunnlovsdag. På tross av at Bergen allerede hadde flagget med kvensk flagg måneden i forveien, ble forslaget nedstemt av flertallet av partiene. Byrådspartiene skylte i begrunnelsen sin på de andre nasjonale minoritetene, og mente at ettersom alle ikke hadde flaggdag, ville de ikke flagge for noen.
Motviljen er dessverre ikke bare begrenset til å gjelde oss som gruppe, men også som enkeltpersoner. Deriblant et tilfelle hvor en ung kven fikk bekymringsmeldinger sendt til jobben sin, grunnet et ønske om å skrive om historie i kvensk kontekst. Et annet finner vi hos en ung kven som endte opp med å stryke på en semesteroppgave hvor det skulle skrives om et samtidsaktuelt tema, da vurderingsansvarlig mente det kvenske «ikke var aktuelt nok».
Vi kan trekke fram slike eksempler i en evighet, men håper dette gir et inntrykk av hvilke utfordringer vi møter som unge kvener i dag. Hovedpoenget er at kvener i høyeste grad er et folk med et levende språk og en levende kultur i vekst, og vi håper den generelle kunnskapen blant befolkningen henger med. Vi forsvinner nemlig ikke med det første.
– Henrik og Kristine, Kvääninuoret
