Kvener

Forfatter: Arne Forsgren

kvener, gammelt folkenavn som er kjent allerede fra Alfreds beretning om Ottars reise på 800-tallet (norrønt kvenir, kvænir, hos Alfred cwenas). I dag brukes navnet om folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge. Kvenene er offisielt anerkjent som nasjonal minoritet i og med Stortingets ratifikasjon i 1998 av Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Historikk

Kvenene holdt opprinnelig til i et område som ble kalt Kvenland og som omfattet de flate landområdene innerst i Bottenviken. Navnet kommer da også antakelig av et ord som betyr ‘lavtliggende, fuktig land’. Ifølge enkelte kilder var Kvenland selvstyrt frem til 1200-tallet. Grensen mellom Norge, som da var under Danmark, og Sverige, som da også styrte over Finland, ble endelig fastlagt først i 1751, og før denne tiden beveget folk seg i et slags stort fellesområde. De kvenene som bodde i det som nå er Nord-Troms og Finnmark, drev i stor grad jordbruk, mens samene hovedsakelig drev med reindrift og nordmennene med kystfiske.

Den egentlige innvandringen av kvener til Finnmark begynte imidlertid i første halvdel av 1700-tallet. Senere fortsatte den rykkvis. Krig eller uår i Finland gav gjerne støtet, og innvandringen skjøt særlig fart når det samtidig var gode fiskeår på norsk side. F.eks. var det stor innvandring til Vadsø i 1860-årene, under det rike fisket i Varangerfjorden. Det var da uår flere år i trekk i Nord-Finland. Flere hundre kom også for å arbeide ved Kopperverket i Kåfjord i Alta. Andre flyttet for å skaffe seg dyrkingsjord og satset på jordbruk og, til en viss grad, elvefiske. De sistnevnte kunne i noen tilfeller komme i et konkurranseforhold til den samiske befolkningen. I 1845 var antallet kvener i Finnmark offisielt 1692, i 1891 var det økt til 5929. Enkelte steder dannet de egne fiskevær, og flere lokalsamfunn hadde kvensk flertall. Dette faktum stimulerte utbyggingen av kommunikasjoner i landsdelen, idet norske myndigheter så det som påkrevd å knytte Nord-Norge tettere sammen med resten av landet.

I den første tiden ble den kvenske innvandringen til dels begunstiget av myndighetene, idet man anså den som et middel til å tilføre landsdelen god arbeidskraft. Vesentlig under henvisning til det betydelige dyrkingsarbeidet som kvenske nybyggere hadde utført, lyktes det presten Nils Stockfleth å få myndighetene til å likestille kvenene med samene når det gjaldt språket deres i kirke og skole. Mange kvener var fremtredende innen læstadianerbevegelsen, og dette bidrog også til å styrke språkets stilling i Nord-Norge.

I andre halvdel av 1800-tallet satte imidlertid norske myndigheter inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener, og selv om det enkelte steder ble undervist på kvensk/finsk helt til 1936, gikk bruken av språket sterkt tilbake. Denne politikken hadde sammenheng med sterke nasjonalistiske strømninger i det norske samfunnet i tiårene omkring unionsoppløsningen 1905. Forestillingen om «én nasjon – ett folk – ett språk», ispedd mer eller mindre uttalte rasistiske holdninger, ble fremherskende, og de som ikke passet inn, ble betraktet med skepsis. Samer og kvener ble sett på som fremmedelementer, og siden de til dels også bodde i områder som grenset til Russland/Finland (Finland var 1809–1917 et storfyrstedømme under tsar-Russland), ble de til en viss grad betraktet som en potensiell sikkerhetsrisiko. Alt dette førte til en diskriminering og stigmatisering som fikk mange til å fornekte, eller iallfall fortie, sin identitet som kvener, og det er først de seneste tiårene at betegnelsen kven gradvis er blitt rehabilitert. Forbudet mot kvensk/finsk som undervisningsspråk ble opphevet i slutten av 1960-årene (i grunnskolen først i 1980). I dag undervises kvensk som B- eller C-språk ved flere videregående skoler i Nord-Norge, og språket fikk status som andrespråk i kvenbygdene i Nord-Troms og Finnmark i 1996. Mange velger også å lære riksfinsk.

Et eksempel på at spørsmålene omkring betegnelser og identitet kan være kompliserte, er den debatten som oppstod i 1977 i forbindelse med avdukningen av et monument i Vadsø over finsk/kvensk bosetting i Finnmark. Den dreide seg om monumentet skulle hete Innvandringsmonumentet eller Kvenmonumentet. Til daglig ble navnene brukt om hverandre, mens den offisielle lokale betegnelsen lenge var Innvandringsmonumentet. Nå omtaler kommunen oftest monumentet med begge navn, Innvandringsmonumentet/Kvenmonumentet.

Ved begynnelsen av 2000-tallet er det anslagsvis 10 000–15 000 personer i Norge som betrakter seg som kvener eller kvensk/finskættede i Norge. Ved hjerte- karunderundersøkelsen i Finnmark og Troms i 1987 oppgav imidlertid 25 % at de var av finsk ætt, noe som tilsvarer ca. 50 000–60 000 mennesker. Etterkommerne etter relativt nylig ankomne innvandrere regner seg nok ofte som nordmenn av finsk herkomst, mens mange av dem med dypere slektsrøtter i Nord-Norge er opptatt av sin identitet som kvener.

Organisasjoner og institusjoner

Fra 1960-årene av ble det stiftet flere organisasjoner for å fremme kvenenes og de finske innvandrernes interesser. Nordnorsk Finskforbund/Pohjois-Norjan Suomi-seurojen liitto ble stiftet i 1982. Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto, som ble stiftet i 1987, oppgir å ha ca. 700 medlemmer (2005). Forbundet har arbeidet aktivt for å få kvenene anerkjent som nasjonal minoritet, noe som altså ble oppnådd i 1998, og for å få kvensk anerkjent som et eget språk, og ikke bare som en finsk dialekt. Dette ble oppnådd i 2005, men det har ikke vært ukontroversielt, heller ikke innad i den kvenske/finskættede befolkningen. Det er også blitt hevdet fra enkelte hold, bl.a. i forbindelse med debatten omkring Finnmarksloven, at kvenene burde anerkjennes som urfolk på lik linje med samene, og ikke bare som nasjonal minoritet.

I 1995 ble det startet en kvensk-finsk, tospråklig (finsk og norsk) avis, Ruijan Kaiku (Ekko fra Nord-Norge), og i 1999 ble det opprettet et eget kvensk forlag, Ruija Forlag AS. I 2005 ble Kvæntunet, norsk senter for kvensk språk og kultur, fullført; samtidig arbeides det med planer om at det skal bli til et kvensk institutt. Senteret ligger i Børselv i Finnmark, og har som oppgave å formidle språk og kultur gjennom undervisning, informasjon, utstillinger, forskning, husflid, mattradisjoner, sang- og musikkarrangementer o.l. Kvæntunet samarbeider med Vadsø museum–Ruija kvenmuseum.

Kilde: http://www.snl.no/kvener



Lukket for kommentarer.