Litt om kvenhistorien og begrepet.

KvenlandKvenbegrepet er og har vært et omdiskutert tema for forskere og lekfolk. Både etnymologien og den praktiske betydningen av begrepet. Striden om kven begrepet og forholdet til de som foretrekker å bli kalt finsk –ættede.

Det kan i alle fall fastslåes at det er et gammelt begrep det er snakk om. I kong Alfreds av Englands oversettelse av Osirinius Verdenshistorie får man kjennskap til ” Kvenland ”, ”Cwenland” eller ”Cwenaland ”. Dette var opplysninger kongen hadde fått hos Ottar som var hos han i 890 e.kr og fortalte om landet han kom fra. I Egils sagaen fra 1 200- Tallet beskrives det forhold der kvener og Kvenland blir brukt som kjente begrep. Islandske annaler og beretninger inneholder også disse begrepene om folket og områdene i Skandinavia.

I middelalderen var kvenene et folk eller en folkestamme som var forskjellig fra nordmenn, kareler og samer. Kvenland var deres geografiske basisområde, øst for det nordlige Norge, sør for Finmarke og nord og vest for det som var karelenes land. Begrepet Kvenland kan ha språkhistorisk rot i kainu(u) og kainuunmaa ( maa= land ) Den gamle nord-norske formen av ordet kven(i)n som i gammelnorsk har formen hvein, i urnorsk formen hvain, ”som betyr lavtliggende fuktig land” Det gammelgermanske ordet hwaino har antakelig den samme betydning. Begreper som Kvenland og Kainuunmaa er betegnelser som geografisk passer bra på kystlandskapet rundt den nordligste delen av Bottenviken. Det vil da videre si at en ” kven” blir betegnelsen på en som bodde i dette lavtliggende fuktige landet i middelalderen.

Professor Jouko Vahtola fra universitetet i Oulo har arbeidet med kvenbegrepet både historisk og lingvistisk. Han sier ” Østerbottenskusten. Bottenvikens kustområdet i Finland sedan gammalt er känd som Kainuu eller Kainuunmaa ” kainuulandet ” , Bottenviken som Kainuunmeri ” Kainnuuhavet ”ock kustbefolkningen som kainulaiset ” kainuu- borna ”

Senmiddelalderens norsk-danske diplomati skilte klart mellom kvener, samer, nordmenn, russere og kareler. Kvenene finner vi ofte omtalt som reisende handelsfolk som drev handel på Nordkalotten. De kom fra innladet og drev handel på de norske markedene og helt ut til fiskeværene.

Noen forskere har tatt til ordet mot at en skal bruke kvenbegrepet. Blant andre Venke Olsen. Hun argumentere med at kven er det norske navnet på finlendere og at det alltid har vært en utgruppenavn.

Venke Olsen argumenter for at det er 2 og 3 generasjons finlendere i Norge som ønsket å identifisere seg med kvenbegrepet. Olsen mener at kvenbegrepet ble tatt opp igjen i det akademiske miljø, basert på vitenskapelige kriterier og som et resultat av behovet for et mer presist begrep. Begrepet tok fra det akademiske miljø veien over til å blei et identitets begrep uten å ha noen klar referanse gruppe.

En som definerer kvener på en av finsk opprinnelse som bor og lever i Norge er Lasi Saressalo. Han skisserer opp fem etnisitetsfaktorer, i sin doktoravhandling Kveenit, som er særegne for den kvensk befolkningen i nord norge. 1) språkets betydning som etinsitetsfaktor 2) at man kjenner sin historie, familie og slektskapsbakgrunn. 3 ) gruppebevissthet og bruken av etnonym, 4 ) etnografisk symbolikk, 5 ) læstadianismen som felles religion.

Einar Niemi tar i artikkelen ” Kven et omdiskutert begrep” til ordet for bruken av kven som et begrep. Han konkluderer med at kvenene aldri har hatt et eget inngruppenavn som fult ut har blitt akseptert av alle aktørene både i inngruppa og i utgruppa. Kvenbegrepet har derimot alltid vært kjent for alle både i inngruppa og i utgruppa. Kvenbegrepet er også et begrep som gir en tilstrekkelig etnisk rammen uten å gi assosiasjoner til rikspolitiske og nasjonale finske forhold. En ” finne ” er et begrep som ofte blir assosiert med det samme enkelte steder. Han mener vider at kvenene som gruppe etter hvert har skilts seg så kraftig fra Finlandsfinlenderne at kulturmønstre verken kan sier å være Norsk eller Finsk men må betraktes som kvensk.

Kvenbegrepet var også i utgagnspunktet et verdinøytralt begrep. Det var fra midten av 1800 tallet og særlig fra sekelskiftet 1800 –1900 at kvensk ble knyttet til et sterkere odiøst innhold både nasjonalt og lokalt. Demografisk var det en sterk befolkningsvekst og det ble knappere med ressurser, særlig i Øst -Finmark. Noe som førte til lokal misnøye med den kvensk innvandringen. Særlig var det mange klager under vårtorske fiske om at det store antallet kvenske sesongfisker førte til trengsel på feltet Fra myndighetene ble det stadig oftere snakke om den Finske fare. Kvenen opplevde denne holdningsendringen i likhet med samene som innebar en diskriminering både fra den norske befolkningen og fra offisielt hold. Frykten for at kvener kunne være potensielle femtekolonister ved en eventuell konflikt ble åpent kommunisert fra myndighetene. Einar Niemi og Knut E Eriksen har vist i boka den finske fare hvordan, den norske oppmerksomheten mot kvenen var styrt av den norske trusselvurderingen av eventuelle ytre farer. Sammen med de sosial darwinistiske strømningene som var særlig sterte fra 1880 årene dannet de sikkerhetspolitiske vurderingene et bakteppe som resulterte i en nedvurdering av samisk og kvensk språk og kultur.

Kvensk som begrep var i mange år dermed et utgruppenavn. Men fra 1960 startet en prosses som på mange måter revitaliserte kvenbegrepet. Det er verdt å nevne at sentrale aktører i denne prosessen var historikere å og lokalhistorikere som publisert materiale om kvensk historie. Flere av disse, som Einar Niemi og Hans Kr Eriksen, brukte ikke kvenbegrepet aktivt i de tidligere delen av sitt forfatterskap. Samtidig var det også en stor tilflytting av finlendere som tok seg arbeid i den norske fiskeindustrien på 60 og 70 tallet. I den voksende etno politiske debatten var det dermed et behov for å skille mellom de som hadde bodd i Norge i flere hundre år og de som kom på 60 og 70 tallet for å ta arbeid. Det vil være naturlig å behandle den politisk striden om kvenbegrepet grundigere under emnet om revitalisering

Kvenforbundet har i dag ca 1000 medlemmer. Fra Nordreisa er begge lokalforeningen , norsk – finsk forening og Nordreisa og Kvænangen kvenforening, medlemmer i Norsk Kveners forbund.En kan si at kvenbegrepet langt på vei har etablert seg som et inngruppe navn, selv om enkelte foretrekker å bli kalt ”finskættede” eller ”finnleder” . Det er også et begrep med lange historiske linjer og et begrep som det ikke er festet noen nasjonalstats assosiasjoner til. Både ut fra et akademisk synsvinkel, med behov for et presist begrep, og ut fra et etno politisk vinkel med behov for et begrep som er inkluderende er kvenbegrepet det beste begrep for beskrivelse av den finsk talende befolkningen i nord Troms og Finmark.

Tidligere kilder

Tidlig historie – fram til 1100-tallet

Begrepet kven finner vi første i gang i Ottars beretning fra 800-tallet, samtidig med begrepene finn og nordmann. Før denne beretningen har vi ikke skriftlige kilder. Kvener har dermed vært en viktig del av befolkningen i all dokumenterbar historisk tid. Ottar beskriver et folk med eget språk, kultur og skikker, som skiller seg ut fra de to andre folkegruppene i området. Området kvenene bodde i ble kalt Kvenland.

1100-1850

På 1100-tallet endret forholdene seg i Norge, som i resten av Europa. Det finnes lite skriftlig materiale fra denne tidsperioden som kan beskrive kvenene spesielt. To faktorer endrer rammene: Stor grad av nyinnflytting, og sterkere stater.

Allerede på 1400-tallet opererte den norske stat med kven som kategori. Kvenene er blitt et skatteobjekt, og begrepet blir ettehvert et etnisk begrep. Befolkningen brukte nok ikke begrepet om seg selv. Det er senere blitt “adoptert”, og er i dag stort sett et begrep de fleste kvener kan identifisere seg med.

I hele denne tidsperioden var myndighetene positiv innstilt til alle tre befolkningsgruppene på Nordkalotten. Samene drev i stor grad reindrift, og utnyttet fjellet, nordmenn holdt seg til kysten, og drev i stor grad fiske, og kvenene drev jordbruk. På denne måten levde de tre gruppene i landsdelen uten store interessekonflikter. Det var med andre ord tre forskjellige kulturer, og språk, som levde side ved side. Eventuelle konflikter kunne løses ved giftemål. På den måten kunne interessene til de enkelte familiene ivaretaes, og staten kunne hente ut skatter fra hele regionen.

Topografiske beskrivelser av kvenene fra denne perioden er svært positive. Kvenene beskrives som arbeidsvillige, lærevillige og renslige! De badet og tok sauna jevnlig, i en periode hvor personlig hygiene ikke var spesielt oppskattet.

Utover 1700-tallet var det viktig for nasjonene å kunne dokumentere at de hadde bosetning i de forskjellige regionene. Grensene i nord skulle lages, og i den forbindelse ble det viktig å ha nordmenn i områdene. Også kirka var aktiv i “fornorskningen” av områdene. Den (dansk/)norske stat hadde likevel i hele perioden en stor aksept på at det var flere kulturer i nasjonen.

1850-1945

Denne perioden hadde myndighetene i Norge undertrykking som et uttalt mål. Store tiltak ble satt i system slik at samene og kvenene skulle glemm sitt språk og sin kultur. Alle skulle bli nordmenn. Dette ble målet for omtrent alt som kan kalles distriktpolitikk på den tiden. Det var iverksatt både militær og sivil overvåking, og en del yrker var ikke lov å ha for kvenene.
I tillegg har tiltak knyttet til utenriks-og sikkerhetspolitiske forhold og næringer støttet opp om denne politikken. Også rasemessige forhold knyttet til sosialdarvinismen var i perioder sentrale elementer i fornorskningspolitikken. Nordmenn var av en høyerestående rase enn kvenene.

Denne nasjonalismen var sterk i de fleste land i Europa, men varte mye lengre, og var mer ytterliggående i Norge enn i noen andre Europeiske land. Mye av grunnen var nok arbeidet med å frigjøre Norge fra Sverige. I tillegg var kvenene et folk som bodde i grenseområdene. Dette ble sett på som en sikkerhetsrisiko. Spesielt var finnene, og dermed kvenene, ansett som mulige overløpere til Sovjet, og dermed en stor sikkerhetsrisiko.

1945-2000

I etterkrigstida satte “den kalde krigen” sitt preg på myndighetens syn på kvenene, men mangel på tiltak og offisiell politikk overfor kvenene må i hovedsak knyttes til at det,etter myndighetenes syn, ikke var mulig å få del i velferdsgodene dersom en ikke blei “norsk” Kvensk språk og kultur var et hinder for å delta i utviklinga, og begrepet kven fantes ikke i det offentlige i flere tiår.

Da den etnopolitiske bevegelsen vokste fram i det samiske miljøet, blei kvenene definert som innvandrere av myndighetene .

En kan derfor konkludere med at fornorskningspolitikken overfor kvenene varte mye lenger enn overfor samene og at den var mer omfattende. Det er også grunnlag for å hevde at en rekke tiltak som kom til å berøre samene var et resultat av tiltak overfor kvenene, som i perioder blei sett på som en sikkerhetspolitisk risikogruppe.

Det var først ved Norges ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998 at kvenene blei akseptert som en minoritet, som har krav på tiltak og beskyttelse av sin kultur og sitt språk.

Lukket for kommentarer.